.

Alt som står beskrevet i denne bloggen er skrevet med den bakgrunn jeg har som ufrivillig barnløs gjennom åtte år...jeg har ingen medisinsk utdannelse og ingenting jeg sier erstatter det legen din forteller deg. Husk nettvettregler :-)

søndag 12. september 2010

Jeg er ingen superkvinne!

Nå er det så uhorvelig lenge siden jeg har skrevet her inne. Tusen takk til dere som leser. Jeg hadde tenkt at dette skulle være bloggen som jeg kunne dele alt. Men så viste seg at noe ble vanskelig å dele.

Nå har jeg likevel tenkt så masse på akkurat dette utsagnet at tiden er inne for å skrive noe. Som en vanlig kvinne. Ikke som en superkvinne.

Jeg er ingen superkvinne!

Det er mange utsagn en ufrivillig barnløs mottar fra velmenende mennesker en møter på sine vei. Man kan få de mest absurde råd og tips, som man likevel prøver å motta på en hyggelig måte. Man vet at om utsagnet er preget av uvitenhet så er det likevel godt ment. Men ingenting oppleves for meg som så absurd og feilaktig som når andre refererer til meg som så veldig sterk. Som en kvinne som tåler så mye. De som ser på deg og sier, alt det du har måttet gå gjennom, det hadde jeg aldri klart.

En ufrivillig barnløs kvinne er ingen superkvinne, hun er en mor uten barn.

Forskning viser at den sorgen en opplever når en er ufrivillig barnløs, kan sammenlignes med den sorgen en føler når en mister et barn. Det er jo det man gjør. Når en må innse at man må leve livet sitt uten barn, så mister man det barnet man aldri fikk. Det er noe av det vondeste en kvinne kan oppleve, det er en livskrise større enn de fleste.

Derfor gjør det meg ikke til en superkvinne alt jeg har og går gjennom. Det gjør meg til en mor som kjemper for livet til sitt barn. Alle mødre vil gjøre alt for å redde livet til sitt barn. Det er ingen spørsmål. Det krever ikke en spesiell kvinne, det er ikke noe som bare de få kan klare. Det faller helt naturlig. Som et instinkt. Som noe en er født for å gjøre. En mor kjemper for sitt barn. Alltid. Også en mor som ikke har fått barn enda.

Langs veien blir en sterkere. Man lærer seg at man er i stand til å tåle masse. Man krysser grenser som man aldri trodde kunne være mulig. Men man gjør det fordi man kjemper for sitt barn. Sitt ufødte, uunfangede barn- som allerede har en stor plass i morens hjerte.

Til tider leser en i media, spesielt i kommentarer under artikler, at vi som går denne veien er egoistiske. Vi blir beskrevet med ord som kan være sårende og tøffe å lese. Jeg tenker ofte når jeg leser disse kommentarene- at så heldig du er som ikke vet hva du snakker om. Det at vi som trenger hjelp for å få barn søker det, gjør oss vel ikke mer egoistiske i ønsket om å få barn enn andre som ønsker barn?

For oss oppleves det helt naturlig. Noen ganger så må vi skyve grensene våre langt. Noen skyver dem lengre enn andre, går flere omveier. Gjør lengre reiser. Noen gjør også mer enn det som er mulig i vårt land. Mer enn det som Norges lover tillater. En mor som kjemper for livet til sitt barn, gjør alt hun kan. Hun søker den informasjon hun kan, søker den hjelp som er mulig å få. Gjør alt hun kan. Hun trenger å vite at om hun må gi opp kampen, om hun må gi tapt, så har hun gjort absolutt alt hun kunne. Hun kan med sikkerhet si, at jeg kunne ikke gjort mer for deg lille venn. Nå er tiden inne for å si farvel.

Eller så opplever hun, som heldigvis er mest vanlig, å få lov til å gi livet til et lite barn. Et lite mirakel, som har en mor som alle andre barn. Ingen superkvinne. Bare en helt normal mor, som allerede før barnet er kommet til verden, før det er unnfanget har fått vise det, det samme som alle mødre vet. De er villige til å gjøre alt for sitt barns liv. Det er et av naturens mirakler.

8 kommentarer:

  1. Flott skrevet Solå!

    Det er to ting jeg har fått erfare i denne prøverøringen: "Desperate needs, makes desperate measures" og "du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett der ikke rammer deg selv", og det spesielt med tanke på de som ikke trenger å være i prøverørskarusellen. Det ser jeg spesielt på feks politikere som uttaler seg i forbindelse med ulike saker eller debatanter på nettaviser og TV-programmer.

    Hilsen en mor uten barn

    SvarSlett
  2. Nydelig sagt, Solå!

    Jeg har også fått høre mange ganger under denne prosessen; hvordan orker du å holde på? Er det ikke på tide å gi seg......holder det ikke med de barna du har.....? Men, mannen har jo ingen, og vi ønsker så inderlig å få et kjærlighetsbarn - og det føles som du sier, Solå, helt naturlig å ikke gi opp! *klemmer på*

    SvarSlett
  3. Du skriver så flott, Solå! Treffer spikeren rett på hodet! Jeg hadde en diskusjon med en venninne for en stund siden. Jeg sa at jeg liksom ikke var klar for adopsjon ennå. Syns det er en ting som må modnes litt før vi kommer så langt. Vi var da i gang med vår 2. IVF. Da greide hun (som venter sitt andre barn på to forsøk uten noen som helst hjelp) å prestere å si at hun syns det var egoistisk å ikke ville adoptere. Hun hadde tydeligvis problemer med å forstå at det å adoptere en annens barn er en stor greie som man skal ha tenkt godt i gjennom og at mange av oss primært ønsker å forsøke å lage våre egne barn, akkurat som henne! Jeg ser at det er mange barn der ute som trenger foreldre, og jeg skal ikke utelukke at vi kommer til å søke adopsjon på sikt, men akkurat nå har vi faktisk lyst til å bringe våre egne gener videre! Det er jo derfor vi er her på jorda, eller? For å forplante oss videre liksom (jada, jeg er naturvitenskaper:D) Jeg blir så lei meg når folk mener at vi er egoistiske som gjør så mye for å få egne barn. Tror ikke det går an å forstå nettopp hvordan det er å være mor uten barn- akkurat slik du beskriver Solå- uten å ha opplevd det selv. Jeg har aldri kjent på en større sorg i livet mitt enn den jeg har kjent på det siste året. Om jeg adopterer en dag, tror jeg ikke det heller vil kunne lege sorgen over å ikke klare å lage egne barn, nettopp fordi man aldri klarte det som er så grunnleggende i oss mennesker.

    Fortsatt å blogg, Solå! Du skriver veldig bra! Jeg vurderer å la venninnen min lese bloggen din for at hun skal kunne forstå hva det hele handler om...

    SvarSlett
  4. Tusen takk for en godt skrevet, reflektert, nyttig og rørende blogg! Jeg fant den i dag via et google-søk på Puregon, og har lest den fra ende til annen! Mannen min har fått link, og skal lese den når han kommer fra kontoret. Jeg er nå midt i puregon-sprøytinga, og med alle hormonene som flyr veggimellom her for tiden så sitter jeg faktisk og sipper over dette siste innlegget ditt. Det er så DEILIG at noen endelig har satt ord på det JEG føler! Tusen takk!

    Jeg leser at du synes folk burde bli mer åpne om infertilitet, og innerst inne er jeg helt enig med deg. Dette kan ikke - og bør ikke - ties i hjel. Likevel velger jeg å poste dette som anonym. Vi har ikke fortalt familiene våre hva vi går igjennom, og jeg vil ikke at de skal finne det ut ved å lese det her. Hvis vi skal fortelle det vil jeg heller fortelle det ansikt til ansikt. Vi drømmer fortsatt om å kunne overraske de kommende besteforeldrene med ultralydbilder ved en passende anledning - og kunne komme med en god nyhet, i stedet for en "trist" melding om at det ikke er sikkert de kommer til å bli besteforeldre. Vi tviholder på den drømmen litt til, så får vi se hva vi gjør om vi ikke lykkes i denne runden heller.

    SvarSlett
  5. Tusen takk for innleggene. Det betyr veldig mye for meg at bloggen blir lest, og kan være til hjelp eller støtte.

    Det er godt å vite i kampen mot infertilitet at man ikke er alene. Det er godt å være sammen med noen som vet hva det er snakk om.

    Oblivion: Vi sitter igjen med en kunnskap om hvordan vi skal behandle og møte andre som opplever ting som vi ikke kan forstå tenker jeg. Måten vi blir møtt på, lærer oss mye om hvordan vi skal møte andre tenker jeg og det er jeg glad for at jeg har lært....

    Flippy: Håper dere snart lykkes :-)

    Frozen: Helt utrolig hva folk kan vri ut av seg av og til ja.... Jeg har også tenkt masse på magebarn kontra hjertebarn, det er ingen enkel prosess, og skal ikke være det. De som tror at det er "bare" er å adoptere har misforstått noe grunnleggende....

    Anonym: Først og fremst lykke, lykke til med forsøket. Håper dere lykkes.

    Det er ikke en enkel sak å være åpen om forsøk. Det er et toegget sverd. Noen ganger er det vanskelig, men somregel så er det en lettelse. Kanskje du kan vurdere å fortelle det til en du stoler på, evt melde deg inn i et forum (jeg er glad i snartgravid.com) Et forsøk er tøft på psyken og det er godt å ha noen å dele det med....

    SvarSlett
  6. Hei :)

    Flott blogg! Jeg er selv fortsatt veldig ung og ikke klar til å bli mor på mange, mange år.

    Uansett, jeg lurte på en ting... Hvorfor vil dere ikke adoptere? Jeg vil ikke prøve å presse dere til noe, eller gjøre deg irritert, og jeg vet at dere sikkert har mye tenkt på det, jeg lurer bare på hvorfor dere ikke adopterer.

    Adopsjon er selvfølgelig ikke helt det samme som å få et eget barn, men hvis dere adopterer et barn som fortsatt er i det stadiet hvor det ikke kan snakke, ikke kan gå, er helt avhengige av dere som foreldre, så hadde dere vel etterhvert begynt å se på barnet som deres eget selv om det ikke strengt tatt deler deres DNA? Det er jo selvfølgelig leit å gå glipp av svangerskapet og fødselen, men noe er vel bedre enn ingenting?

    SvarSlett
  7. Jeg forstår spørsmålet ditt og mange blir ufrivillig barnløse blir møtt med dette spørsmålet. For folk flest virker dette som både en åpenbar og lettvint løsning.

    Adopsjon er aldri en lettvint løsning. Det er en lang og krevende prosess både i hodet før man starter opp, og så etter at man har tatt steget.

    Det kan være mange grunner til at man ikke ønsker å adoptere, mange får ikke lov til det. Det er et veldig strengt regelverk som regulerer.

    For oss handler det om to ting. Jeg har et ønske om å bringe videre min families gener. Jeg vil gjerne se "min og mannens familie" i barnet. Derfor vil jeg gjerne bruke prøverør. Det er likevel ikke et absolutt ønske, men for nå er det der vi er. Ingen skal lettvint bestemme seg for å adoptere.

    Vi har likevel vurdert adopsjon og jeg ser det som et alternativ. Likevel er det ikke et godt alternativ. Slik som situasjonen er i dag er det desverre så utrolig få barn som adopteres vekk, og så ufattelig mange foreldre som ønsker å adoptere. Jeg har hatt en flott oppvekst med gleden av å ha en bror. Jeg vil også gjerne at mitt barn skal få søsken. Selv om vi ikke er særlig gamle enda så er ventetiden så lang at sannsynligheten for at vi skal kunne adoptere to barn forsvinnende liten.

    Et annet moment er at vi har allerede brukt hele vårt voksne liv til å prøve på å skape oss en familie (8 år)Skulle vi starte prosessen med adopsjon tar det lett like lang tid. Skulle vi da adoptere to kunne vi da tilsammen ende opp med å bruke rundt 15-20 år på å starte en familie.

    Det er en stor tragedie at så mange barn trenger foreldre. Så mange flotte voksne ønsker barn. Men systemet er ikke der for at disse skal få "redde livet" til hverandre.

    SvarSlett
  8. -leste ditt innlegg en gang til og må også kommentere det med alder på adopsjonsbarnet. Det er stadig færre barn som adopteres i den alderen som du beskriver.

    Når en har bestemt seg for å adoptere vil en ikke tenke at dette er ikke vårt barn. Det er derfor det er en lang prosess i forkant. Alderen på barnet vil ikke ha noe å si for følelsene foreldrene får for barnet. Mange bruker begreper som hjertebarn om adopterte barn, og magebarn om egenfødte barn. Både hjertebarn og magebarn er store mirakler for dem som får være foreldrene deres.

    SvarSlett