Jeg er ingen superkvinne!

Nå er det så uhorvelig lenge siden jeg har skrevet her inne. Tusen takk til dere som leser. Jeg hadde tenkt at dette skulle være bloggen som jeg kunne dele alt. Men så viste seg at noe ble vanskelig å dele.

Nå har jeg likevel tenkt så masse på akkurat dette utsagnet at tiden er inne for å skrive noe. Som en vanlig kvinne. Ikke som en superkvinne.

Jeg er ingen superkvinne!

Det er mange utsagn en ufrivillig barnløs mottar fra velmenende mennesker en møter på sine vei. Man kan få de mest absurde råd og tips, som man likevel prøver å motta på en hyggelig måte. Man vet at om utsagnet er preget av uvitenhet så er det likevel godt ment. Men ingenting oppleves for meg som så absurd og feilaktig som når andre refererer til meg som så veldig sterk. Som en kvinne som tåler så mye. De som ser på deg og sier, alt det du har måttet gå gjennom, det hadde jeg aldri klart.

En ufrivillig barnløs kvinne er ingen superkvinne, hun er en mor uten barn.

Forskning viser at den sorgen en opplever når en er ufrivillig barnløs, kan sammenlignes med den sorgen en føler når en mister et barn. Det er jo det man gjør. Når en må innse at man må leve livet sitt uten barn, så mister man det barnet man aldri fikk. Det er noe av det vondeste en kvinne kan oppleve, det er en livskrise større enn de fleste.

Derfor gjør det meg ikke til en superkvinne alt jeg har og går gjennom. Det gjør meg til en mor som kjemper for livet til sitt barn. Alle mødre vil gjøre alt for å redde livet til sitt barn. Det er ingen spørsmål. Det krever ikke en spesiell kvinne, det er ikke noe som bare de få kan klare. Det faller helt naturlig. Som et instinkt. Som noe en er født for å gjøre. En mor kjemper for sitt barn. Alltid. Også en mor som ikke har fått barn enda.

Langs veien blir en sterkere. Man lærer seg at man er i stand til å tåle masse. Man krysser grenser som man aldri trodde kunne være mulig. Men man gjør det fordi man kjemper for sitt barn. Sitt ufødte, uunfangede barn- som allerede har en stor plass i morens hjerte.

Til tider leser en i media, spesielt i kommentarer under artikler, at vi som går denne veien er egoistiske. Vi blir beskrevet med ord som kan være sårende og tøffe å lese. Jeg tenker ofte når jeg leser disse kommentarene- at så heldig du er som ikke vet hva du snakker om. Det at vi som trenger hjelp for å få barn søker det, gjør oss vel ikke mer egoistiske i ønsket om å få barn enn andre som ønsker barn?

For oss oppleves det helt naturlig. Noen ganger så må vi skyve grensene våre langt. Noen skyver dem lengre enn andre, går flere omveier. Gjør lengre reiser. Noen gjør også mer enn det som er mulig i vårt land. Mer enn det som Norges lover tillater. En mor som kjemper for livet til sitt barn, gjør alt hun kan. Hun søker den informasjon hun kan, søker den hjelp som er mulig å få. Gjør alt hun kan. Hun trenger å vite at om hun må gi opp kampen, om hun må gi tapt, så har hun gjort absolutt alt hun kunne. Hun kan med sikkerhet si, at jeg kunne ikke gjort mer for deg lille venn. Nå er tiden inne for å si farvel.

Eller så opplever hun, som heldigvis er mest vanlig, å få lov til å gi livet til et lite barn. Et lite mirakel, som har en mor som alle andre barn. Ingen superkvinne. Bare en helt normal mor, som allerede før barnet er kommet til verden, før det er unnfanget har fått vise det, det samme som alle mødre vet. De er villige til å gjøre alt for sitt barns liv. Det er et av naturens mirakler.