En menneskerett å få barn?

En ting som alltid har forundret meg i debatten om ufrivillig barnløshet er at man alltid blir møtt med menneskerettighetene. Det er på en måte blitt trumfkortet i alle debatter. Føler en seg truet, mangler argumenter eller rett og slett ikke forstår debatten kan en alltid dra frem trumfkortet: " Ja, men du vet at det er ingen menneskerett å få barn" Og med det mener en at en har drept debatten. Ingen argument står over menneskerettene. En kan gå fra diskusjonene med hevet hodet.

Det er nok helt riktig. Uten å kjenne til alle detaljer i menneskerettighetene, så tror jeg ikke man finner formuleringen- alle mennesker har rett på å få barn. Men likevel forstår jeg ikke argumentet. Hva ligger bak? Hva mener en med å bruke dette argumentet?

Debatten om ufrivillig barnløshet kan i det store deles i to hovedbolker. Debatten om ressurser og etikkdebatten. Menneskerettighetskortet blir brukt om en annen i alle varianter av debatten.

Politikk handler mye om å fordele pengesekken. Man har en sekk med penger som skal fordeles ut best mulig, vel vitende om at ingen får alt det de vil ha, eller kanskje trenger. Slik er det. Alle grupper må kjempe for sitt. Også den delen av helsevesenet som driver med fertilitet. Jeg er nærmest hundre prosent sikker på at vi er den eneste gruppen som blir møtt av argumentet at det ikke står i menneskerettighetene når vi ber om flere ressurser.  Kan ikke huske en eneste politiker som snakket om menneskerettigheter når det ble snakk om å bygge en ny Holmenkollbakke, på tross av at jeg er sikker på at det ikke står beskrevet noen plass i de berømte rettighetene at alle mennesker har rett på en ny flott hoppbakke, eller operahus for den sags skyld?

Når en ser på statens bruk av penger så ser en fort at vi i Norge har bygget opp en stat som ikke bare skal dekke de grunnleggende menneskelige behov. Vi ønsker at staten skal være med å bidra til at folket får gode liv. Vi ønsker at vi som bor i dette landet skal få søke lykken, at vi skal ha det godt. Av den grunn bruker vi som samfunn penger og ressurser på mange gode ting som ikke står direkte skrevet opp i menneskerettighetene, men som blir en tolkning. Vi som mennesker har en rett til å leve et godt liv. Vi har en rett på å prøve å bli lykkeligere.

Om en spør enhver mor og far i dette landet, det vil si størsteparten av den voksne befolkning om hva som er den ene tingen som har bidratt til at ditt liv ble bedre, hva er den største lykken? Hvor ofte vil en da høre det var den dagen vi fikk barn? Barna våre er det viktigste i livet? Hvordan kan en da si at menneskerettighetene sier at vi som ikke klarer å lage egne barn, ikke skal få muligheten til å strekke oss etter denne største lykken. At vi ikke skal få muligheten til å være med i dette felleskapet som hele vårt samfunn er bygget opp rundt, familien?

Jeg har stor respekt for at det finnes mange synspunkt og hensyn i debatten. Jeg synes det er utrolig viktig at vi får mange deltakere i debatten, og det er en selvfølge at ikke alle er enige. Jeg forstår at det finnes personer som setter en personlig etisk strek lenge før meg. Jeg har også stor forståelse for at man setter spørsmålstegn ved hvor mye penger det offentlige skal bruke for å hjelpe en enkelt gruppe få et bedre liv. Men ingenting får meg til å føle meg så liten og behandlet med mindre respekt enn når man bruker menneskerettighetene mot meg.

Kampen mot infertiliteten er den vanskeligste og tøffeste kampen i mitt liv. Den har endret meg for livet, ingenting vil noen gang bli det samme. Jeg har og gir absolutt alt jeg har av krefter, jeg har påført kroppen min store påkjenninger, og utfordret psyken til det ytterste. Vår kamp har også tvunget våre venner og famile til å gi av seg selv, det har påført våre nærmeste sorg og gang på gang har de måtte finne styrken til å være med oss på laget. Også mine arbeidskollegaer har gitt av selv for å hjelpe oss på veien, de har trøtt støttende til når jobb har blitt for mye for meg langs veien.

Infertilitet påvirker ikke bare oss, men også mange mange mennesker rundt. Så når noen avviser mine største drømmer, hele vår kamp, og mine nærmestes offer med menneskerettighetene, da kjenner jeg det langt inn i ryggmargen.

Det er feigt.
Det er mangel av respekt for en debatt som handler om livets største følelser.

Kjære deg-
vær enig eller uenig med meg, men delta i debatten. Møt meg med begrunnede argumenter. Si din mening. Fortell meg at du mener at jeg tukler med naturen, at du mener at staten skal bruke pengene sine bedre, men ikke si meg at det er menneskerettighetene som skal hindre meg i å bli mor.